Psykisk helsetiltak i Addis Abeba

Prosjektet skal hjelpe mennesker med psykiske problemer i en fattig bydel i Addis Abeba, Etiopia. 

Tiltaket er et supplement til to andre organisasjoner som jobber med mennesker men som ikke har tilbud om terapi og psykologisk oppfølging. Det ene tiltaket som sender klienter til oss er en skole som har et stort program for barn som lever under svært vanskelige forhold. Det andre er et sosial/helsesenter. Begge tiltakene drives av katolske organisasjoner, og de er storfornøyde med å ha fått denne muligheten. 

Mange barn får hjelp, og terapeutene jobber også med familiesituasjonen, skolesituasjonen og andre aktuelle instanser barnet er i relasjon med. 

Tiltaket har nå gått siden 1.mai og psykologene jobber på spreng. 

Bakgrunnen for at jeg satte igang med dette prosjektet er at:

Jeg traff Wubet. Wubet er syv år gammel. Wubets mor er psykiske syk og har mishandlet Wubet. To ganger har hun kastet henne i elven. For to år siden reiste hun fra familien med det yngste barnet. Da Wubet var fem år snakket hun ikke, bortsett fra at hun sa "ok" og "karamell". Wubet og storesøsteren bodde med faren i et slags hospits med mange andre fattige. Deres «hjem» var en del av et rom som er skilt av med tekstiler. Dette er et utrygt og belastet miljø. Wubet får lite mat, og er alltid barbert på hodet fordi hun får hodelus ustanselig. Den lille jenta drømmer om å få lengre hår og å se ut som en jente.

Jeg traff Wubet på et senter som drives av tre katolske nonner. De ba om hjelp til å forstå Wubets situasjon. De hadde sendt henne til en spesialskole for psykisk utviklingshemmede, fordi hun ikke passet inn i vanlig skole. Hun var svært adspredt, fikk raseriutbrudd og kunne være aggressiv overfor andre barn. Idag snakker hun og hun relaterer til andre, hun fungerer i grupper og er i stand til å tilegne seg kunnskap.Hun har utviklet masse på kort tid!

Jeg tror Wubet har et kjempepotensial med de rette rammene rundt seg. Nå har hun blitt testet og de som gjennomførte testen mener bestemt at hun ikke er psykisk utviklingshemmet, men at hun har dysleksi. Jeg mener også at det er sannsynlig at Wubet har traumer.

Wubet og familien får nå hjelp ved terapisenteret jeg har etablert og gjør store fremskritt.

Hvor Wubet ender, vet vi ikke, men hun hadde fått et ekstremt dårlig utgangspunkt uten hjelpen hun får. Barn og voksne som Wubet finnes det mange av. Men nesten ingen hjelp. I hele Etiopia finnes det et eneste psykiatrisk sykehus og noen få psykiatriske poliklinikker for en befolkning på 80 millioner. Det finnes kun et fåtall personer med kompetanse til å hjelpe.

Arbeidet med Wubet har altså inspirert meg til å utvikle dette prosjektet som skal gi mulighet for mennesker i Wubets bydel, hvor det er mange fattige, til å få psykologisk hjelp. Prosjektet administreres av et Terapisenter drevet av psykologer. Midlene samler jeg inn. Årsbudsjettet er på om lag 80 000 norske kroner og går til å lønne to terapeuter, en veileder/prosjektleder og en regnskapsfører. 


Kontonr er 97222604269

100 som gir 100

Det går mot et halvt år drift i Addis og det er på tide å samle inn penger til det neste halve året. Siden arbeidet går så bra og mange mennesker får hjelp hos psykologene satser jeg nå på å rekruttere støttespillere som gir fast. Jeg trenger 100 personer som gir 100 kroner måneden. Vil du være med? Eller kjenner du noen som vil?

Nybrottsarbeid innen psykisk helse i Etiopia

Arbeidet i Addis går kjempebra. Psykologene har masse å gjøre og organisasjonene som sender klienter til oss er veldig fornøyde med at de får fylt et hull i sin virksomhet. På skolen til Don Bosco, en skole som katolikkene driver, har de et program for de dårligst stilte. Med fattigdom følger ofte mange andre problemer - lav utdannelse og lite kunnskap, misbruk, vold, skilsmisse, dårlig oppfølging av barna, og psykiske problemer. Psykologene jobber med barnet og hele nettverket rundt barnet. Tiltak som fokuserer på psykisk helse finnes det svært lite av i Addis Abeba. 

Barn jobber som slaver

Aftenposten publiserte igår en artikkel om barn på slavekontrakter i Etiopia. Disse er vevere og kommer fra landsbygda sørpå i landet.

Hva skjer med selvbildet til barn som opplever sånt?

Jeg vet ikke riktig. Min kulturelle bakgrunn er annerledes enn deres, og jeg kan ikke nødvendig overføre det jeg tenker meg at vil prege dem. Men det psykiske helse- og sosialarbeidet som jeg nå jobber med å sette igang vil kunne bidra til å gi svar på dette. Dessuten vil prosjektet kunne hjelpe noen av barna.

I prosjektet jeg er i ferd med å sette igang i en fattig bydel, Kore, i Addis er det også barn på slavekontrakter. En god del av dem er jenter. De er også fattige og er kommet fra landsbygda. De har aldri gått på skole, og jobber nå i familier, uten å tjene noe særlig. Mange av dem er også lett bytte for overgripere, siden de er unge, ubeskyttet og nederst på rangstigen.

En av dem traff jeg her om dagen. Hun er 14 år og gikk storgråtende i veien mens jeg var ute med en av de katolske nonnene som jobber der. Vi tok henne med inn på senteret til nonnene. Det viste seg at hun var på vei med ca 1 krone for å kjøpe mat, og en gutt hadde slått henne og stjålet pengene hennes. Hun var redd for å gå tilbake til familien hun jobbet i uten det hun skulle kjøpe, og hun var i sjokk etter å ha blitt slått på åpen gate. Jenta har aldri gått på skole, og bor sammen med søsteren som har et lite barn.Sammen kom de til Addis for noen måneder siden fra landsbygda. De prøver å klare seg på det 14-åringen kan tjene. Tøff jobb for en 14-åring å skulle brødfø en familie! Hun hadde på seg noen fillete og skitne klær, så hun fikk noen nye av oss og litt penger. Nå følger nonnene henne opp for å se om de kan få til å få henne på skole.

Innsamlingen er igang til psykisk helse-prosjekt Etiopia

Prosjektet skal hjelpe mennesker med psykiske problemer i en fattig bydel i Addis Abeba, Etiopia. Jeg har jobbet intenst og helt gratis med å lage prosjektet siden jeg kom til Addis Abeba i februar.

Bakgrunnen er denne:

Jeg traff Wubet. Wubet er syv år gammel. Wubets mor er psykiske syk og har mishandlet Wubet. To ganger har hun kastet henne i elven. For to år siden reiste hun fra familien med det yngste barnet. Da Wubet var fem år snakket hun ikke, bortsett fra at hun sa "ok" og "karamell". Wubet og storesøsteren bor med faren i et slags hospits med mange andre fattige. Deres «hjem» er en del av et rom som er skilt av med tekstiler. Dette er et utrygt og belastet miljø. Wubet får lite mat, og er alltid barbert på hodet fordi hun får hodelus ustanselig.

Jeg traff Wubet på et senter som drives av tre katolske nonner. De ba om hjelp til å forstå Wubets situasjon. De hadde sendt henne til en spesialskole for psykisk utviklingshemmede, fordi hun ikke passet inn i vanlig skole. Hun var svært adspredt, fikk raseriutbrudd og kunne være aggressiv overfor andre barn. Idag snakker hun og hun relaterer til andre, hun fungerer i grupper og er i stand til å tilegne seg kunnskap.Hun har utviklet masse på kort tid!

Jeg tror Wubet har et kjempepotensial med de rette rammene rundt seg. Nå har hun blitt testet og de som gjennomførte testen mener bestemt at hun ikke er psykisk utviklingshemmet, men at hun har dysleksi. Jeg mener også at det er sannsynlig at Wubet har traumer, og jobber meg å få igang langsiktig terapi for henne.

Hvor Wubet ender, vet vi ikke, men hun hadde fått et ekstremt dårlig utgangspunkt uten hjelpen hun får. Barn og voksne som Wubet finnes det mange av. Men nesten ingen hjelp. I hele Etiopia finnes det et eneste psykiatrisk sykehus og noen få psykiatriske poliklinikker for en befolkning på 80 millioner. Det finnes kun et fåtall personer med kompetanse til å hjelpe.

Arbeidet med Wubet har inspirert meg til å utvikle et prosjekt som skal gi mulighet for mennesker i Wubets bydel, hvor det er mange fattige, til å få psykologisk hjelp. Prosjektet skal administreres av en veletablert organisasjon som jobber i akkurat dette området (My sisters). Midlene har jeg satt meg fore å samle inn.

Økonomisk vil prosjektet i denne fasen koste så lite som 60 000 kroner på ett år og vil gå til leie av lokaler og lønn til to terapeuter på fulltid, og en veileder som skal jobbe noen timer i uken.

Kontonr er 97222604269

Kjærlighetsfull tale

Går det an å snakke noen til et dårlig liv? Ja, jeg tror det.

Naboen min pleier å si om sønnen sin på litt over ett år "Han er så vanskelig" mens han hører på. Hun tenker kanskje at han ikke forstår hva hun sier, men slik er det jo ikke. Barn forstår tidlig at foreldre er kritiske til det de gjør og tilpasser seg fort hva foreldrene vil ha, eller de protesterer på de måtene de kan og så lenge som de orker.

Barn som vokser opp med å høre dårlige ting om seg selv av denne typen eller for eksempel: "Du er slem" (til mindre barn) eller "Ikke vær så sur" (til tenåringer), kan få et voksenliv der de har mange begrensninger på grunn av negative tanker om seg selv. Tvilen på meg selv er stor og spørsmål som disse kan dukke opp titt og ofte:

Kan jeg få til noe som helst? Er jeg bra nok? Kan noen elske meg?

Hvis vi derimot bruker et bevisst språk som inneholder positive tilbakemeldinger i kjærlighet til dem vi snakker til eller om vil det prege oss positivt og gi oss en god start på livet med tro på oss selv som vi har god bruk for som voksne.

Det går også an å bevisstgjøre seg dette som voksen, både i hvordan vi snakker til dem vi har rundt oss og hvordan vi snakker til oss selv. Når vi er blitt bevisste på at vi stadig rakker ned på oss selv eller andre vil det gradvis endre seg.

"Tankeløs tale stikker som sverd, men vismenn har legedom på tungen."
Ordspråkene 12, 18

PS. Nabosønnen klager og gråter ofte. Da får han høre "Slutt med det der." Han har enda ikke gitt opp å prøve å fortelle sin mor at han ikke er fornøyd med situasjonen. Og godt er det. Jeg heier på ham.

Vanskelig å endre?

Ikke prøv på det! I gestaltteori går vi så langt som til å si at det å prøve å endre seg faktisk er en måte å unngå endring på. Jeg kan unngå endring ved å:

1) Å prøve å endre meg

2) Å skremme meg selv med katastrofetanker om hva som vil skje dersom jeg tillater mitt «egentlige» jeg å komme frem

(Korb, Gorell, Van De Riet 1989, s.83)

Så hvis vi ønsker å endre noe – hvordan kan vi gjøre det?

Jeg har erfart at en helt annen metode for endring, nemlig den paradoksale teori om endring, er effektiv og for mange mennesker lettere å gjennomføre. Den ble formulert av Arnold Beisser i 1970:

«Endring skjer når jeg blir den jeg er, ikke når jeg prøver å bli det jeg ikke er.»

Altså: i stedet for å prøve å endre meg, skal jeg heller finne ut hvordan jeg gjør ting og ta inn over meg hvordan jeg har det, la det være sånn, og så... !