Kjærlighetsfull tale

Går det an å snakke noen til et dårlig liv? Ja, jeg tror det.

Naboen min pleier å si om sønnen sin på litt over ett år "Han er så vanskelig" mens han hører på. Hun tenker kanskje at han ikke forstår hva hun sier, men slik er det jo ikke. Barn forstår tidlig at foreldre er kritiske til det de gjør og tilpasser seg fort hva foreldrene vil ha, eller de protesterer på de måtene de kan og så lenge som de orker.

Barn som vokser opp med å høre dårlige ting om seg selv av denne typen eller for eksempel: "Du er slem" (til mindre barn) eller "Ikke vær så sur" (til tenåringer), kan få et voksenliv der de har mange begrensninger på grunn av negative tanker om seg selv. Tvilen på meg selv er stor og spørsmål som disse kan dukke opp titt og ofte:

Kan jeg få til noe som helst? Er jeg bra nok? Kan noen elske meg?

Hvis vi derimot bruker et bevisst språk som inneholder positive tilbakemeldinger i kjærlighet til dem vi snakker til eller om vil det prege oss positivt og gi oss en god start på livet med tro på oss selv som vi har god bruk for som voksne.

Det går også an å bevisstgjøre seg dette som voksen, både i hvordan vi snakker til dem vi har rundt oss og hvordan vi snakker til oss selv. Når vi er blitt bevisste på at vi stadig rakker ned på oss selv eller andre vil det gradvis endre seg.

"Tankeløs tale stikker som sverd, men vismenn har legedom på tungen."
Ordspråkene 12, 18

PS. Nabosønnen klager og gråter ofte. Da får han høre "Slutt med det der." Han har enda ikke gitt opp å prøve å fortelle sin mor at han ikke er fornøyd med situasjonen. Og godt er det. Jeg heier på ham.

Vanskelig å endre?

Ikke prøv på det! I gestaltteori går vi så langt som til å si at det å prøve å endre seg faktisk er en måte å unngå endring på. Jeg kan unngå endring ved å:

1) Å prøve å endre meg

2) Å skremme meg selv med katastrofetanker om hva som vil skje dersom jeg tillater mitt «egentlige» jeg å komme frem

(Korb, Gorell, Van De Riet 1989, s.83)

Så hvis vi ønsker å endre noe – hvordan kan vi gjøre det?

Jeg har erfart at en helt annen metode for endring, nemlig den paradoksale teori om endring, er effektiv og for mange mennesker lettere å gjennomføre. Den ble formulert av Arnold Beisser i 1970:

«Endring skjer når jeg blir den jeg er, ikke når jeg prøver å bli det jeg ikke er.»

Altså: i stedet for å prøve å endre meg, skal jeg heller finne ut hvordan jeg gjør ting og ta inn over meg hvordan jeg har det, la det være sånn, og så... !

Mitt eller ditt?

Når vi mangler awareness/oppmerksomhet om egenskaper hos oss selv, overfører vi disse ofte på andre og ansvarliggjør dermed omgivelsene for det som er "vårt eget".

Fritz Perls 2004

Oppmerksom?

“Bevisst oppmerksomhet er en form for erfaring som løselig kan defineres som å være i kontakt med sin egen eksistens, med det som er... personen som er bevisst oppmerksom vet hva han gjør, hvordan han gjør det, at han har alternativ og at han velger å være som han er.”

Gary Yontef

Spedbarn, behov og psykiske lidelser

Den amerikanske barnelegen William Sears sier "Et behov som stilles hos et spedbarn, forsvinner. Et behov som ikke stilles, forsvinner aldri helt, men kommer gjerne tilbake som angst, depresjon, aggresjon." Det lille barnet har ingen mulighet til selv å stå opp, eller sette ord på problemet. Hvis hun blir møtt når hun gråter, lærer hun at når hun har vondt, er redd eller usikker, kommer det trøst og hjelp. "Jeg er ikke alene". Dette går, i følge de engelske forskerne, inn i selve hjernens konstruksjon, barnet lærer seg, ubevisst, at et problem følges av løsning. Hun er mer tilbøyelig til senere å få en "det ordner seg"-holdning til livet.

Fra en kronikk av Kristine Grav Hardeberg, Dagbladet 28/2-12

"Du må ikke..." og barneoppdragelse

"Jeg må være her." "Jeg kan ikke gå min vei." "Jeg er ikke normal hvis jeg ikke snakker med de andre foreldrene på foreldremøtet." "Jeg må gå i familieselskapet." "Jeg må ta toget." etc.

For ikke å snakke om "Jeg må være snill." eller "Jeg må være flink."

Slike tanker i mange fasonger dukker ofte opp når det dreier seg om angst. Jeg må ting. Jeg har ikke noe valg. Det berøver friheten til mennesker å ha det sånn.

Sammen med mine klienter jobber jeg med disse tankene. Må jeg det jeg tror jeg må? Vil jeg det? Kan jeg det? Bør jeg det? Etter hvert som vi har stilt disse spørsmålene noen eller mange ganger dukker valgmuligheter opp. "Nei, jeg MÅ det vel ikke, jeg kan velge det - eller jeg velger å gjøre noe annet."

I oppveksten blir vi innprentet med sånne MÅ-er som vi har liten eller ingen forutsetning for å vurdere fordi vi er små barn og vi blir i stor grad styrt av våre foreldre. Heldigvis. Og dessverre. Det er kjekt å ikke slå andre når vi er uenige. Så "Jeg må ikke slå." er en retningslinje som vi gjerne bør beholde. Men det finnes andre må-er som kan være veldig hemmende. Og som kan være svært vanskelig for mennesker som strever med angst.

"Jeg blir lei meg når du..."

Hvem har ansvaret for hvordan vi reagerer?

I morges overhørte jeg en interessant diskusjon mellom en tenåring og en voksenperson som antagelig var moren til tenåringsjenta.

Mor: Kanskje du kunne være med og lage mat i dag? Hva skal vi ha til middag, noen ideer?
Jenta: Jeg tror ikke jeg er hjemme.
Mor: Hm, det er kanskje en ide å velge å gjøre noen ganger det som du vil, ikke fordi det er mest lystbetont, men fordi du vil det på en annen måte.
Jenta: Jeg gidder ikke høre på deg mer! (irritert)
Mor: Hva skjer? Er du irritert?
Jenta: Ja, herregud, du maser og maser og prøver å tvinge meg til ting jeg ikke vil.

Hva er sosial angst?

Hva er sosial angst?

I min praksis jobber jeg med mennesker med sosial angst. Hva det er og hvilke symptomer det har varierer en del, men her er noe informasjon hentet fra nettsiden helsenett.no som drives aven redaksjon bestående av helseekspertise.

helsenett.no sier at: Personer med sosial angst har en vedvarende redsel for å bli vurdert av andre mennesker. Det er helt vanlig å ha prestasjonsangst ved eksamener eller når en må snakke i store forsamlinger. Det kalles derfor ikke ”sosial angst” før angsten er så stor at den hindrer deg i enkle dagligdagse ting som å spørre om hjelp i butikken, ta bussen, delta i selskaper eller gå på jobben.

Personer med sosial angst kan ha en sterk angst for å gjøre noe sammen med andre. De kan ha vansker med å holde en normal samtale og ønsker ikke noen form for oppmerksomhet rettet mot seg. Angsten blir ofte utløst i hvis du må...:
- snakke når flere mennesker er samlet, for eksempel i et selskap, på jobben eller skolen
- spise eller drikke på offentlige steder, som på kafeer, restauranter eller kantiner
- utføre noe når andre kan se eller høre det
- kommunisere eller komme i kontakt med andre mennesker
Slike og andre sosiale situasjoner kan utløse:
- skjelving
- rødme
- svette
- kvalme
- diaré
- hodepine
- munntørrhet
- hjertebank
- pustebesvær



Kilde:helsenett.no

Perfeksjonist?

"Det eneste jeg kan gjøre på en perfekt måte er å være meg selv."

Petruska Clarkson

Åpent hus på Kolbotn stasjon

Lørdag 10.mars 11-16 og lørdag 24.mars 14-18 byr det seg en mulighet til å komme innom og se hva som skjer på Kolbotn stasjon.

Jeg er tilstede fra begge dagene for samtale/"prøvetime" i gestaltterapi. Det blir også avslag på kurs i relasjonskompetanse.

Se forøvrig www.bandera.no for mer om programmet.

Velkommen!

Behov

Etter at jeg ble mamma i oktober i fjor har jeg tenkt mye på tilfredsstillelse av behov. Jeg har et lite menneske hos meg som SKAL ha sine behov tilfredsstilt. Det er ikke noen som snakker om at et spedbarn skal utsette behov. Så fantastisk å se henne uten forbehold vise hva hun trenger og utbasunere for eksempel "nå bæsjer jeg, hold meg" eller "nå er jeg ensom, ta meg opp". Selvfølgelig er dette mine fantasier om hva hun "sier", men jeg tror de stemmer ganske godt og mer og mer ettersom jeg blir kjent med henne.

Hun får sine behov tilfredsstilt og det danner grunnlaget for hennes selvfølelse. Når hun blir voksen vil det vi gjør nå fremdeles være svært viktig for hvordan hun opplever seg selv og sin verdi.

Tenk om vi hadde oppført oss som henne - latt våre behov være våre behov så tilforlatelig? I mange tilfelle hadde det vært lett å være mennesker sammen da, fordi hver og en tok var på seg selv. I noen tilfelle kan man tenke seg at det ville bli det glade vanvidd hvis alle var helt uten evnen til å utsette behov eller helt uten impulskontroll. Men impulskontroll skal hun lære om lenge.

Jeg får noen tanker om hvilke behov jeg undertrykker og hvorfor. Sunt for meg også å reflektere over. Godt å kunne gi datteren min det hun trenger og vite at jeg legger grunnlaget for resten av livet hennes.

Kurs i relasjonskompetanse 11-12.2 på Kolbotn Stasjon

Jeg har flyttet inn i nytt kontor på Kolbotn stasjon. Velkommen!

11-12.februar blir det nytt kurs i relasjonskompetanse. Som vanlig holder jeg dette sammen med Elisabeth Sæther, også gestaltterapeut.

Vi går gjennom mange aspekter ved mellommenneskelig kommunikasjon og du får også mulighet til selv å erfare for enda bedre læring. Klikk på navnet mitt for å finne mer informasjon om kurset og hvilke temaer vi går gjennom.

Kurset holdes på Kolbotn Stasjon. Fremdeles ledige plasser. Pris 3800,-